Når prinsipper kastes på båten

Jeg kan forvisse Skartveit om at dette er gjensidig, ettersom jeg på min side er minst like dypt uenig med henne. Både i analysen og i rådene hun gir meg.

Samtidig takker jeg for utfordringen, da dette gir en god anledning til å belyse sentrale sider ved samme politikk.

La meg likevel begynne med det vi faktisk ser ut til å være enige om.

Det er av avgjørende betydning for norsk sikkerhet å bidra til samling i NATO, at USA forblir engasjert i alliansen, og at Ukraina vinner krigen. Dette er norske kjerneinteresser. I samme kategori vil jeg legge til behovet for å ivareta et nært og godt forhold til EU. Dette siste kan faktisk bli viktigere enn noensinne i tiden vi nå går inn i.

Alle disse oppgavene står i hvert fall helt på topp i regjeringens, utenriksdepartementets og ikke minst i mitt eget arbeid som utenriksminister.

Men der slutter enigheten.

For Skartveits hovedpoeng synes å være at det gjelder å legge seg midt i folden. At vi ikke bør gjøre noe som kan tiltrekke negativ oppmerksomhet. At vi må veie det å stå fast på prinsippene, opp mot et mål om ikke å irritere de store. VGs tidligere politiske redaktør har her begått et ideologisk forsvar for servilitet som utenrikspolitisk ledestjerne.

Det, Skartveit, mener jeg virkelig ikke er i norsk interesse.

Vi kan ikke stå opp for reglene i FN-pakten kun når det passer oss og ikke plager noen. Som et lite land i verden er vi avhengige av at prinsippene for internasjonale relasjoner faktisk respekteres.

Norge har vært krystallklar på at Russlands krig mot Ukraina er ulovlig. Russland har brutt en av de aller viktigste reglene i internasjonal lov: at angrepskrig er forbudt. Vår støtte til Ukraina er uttrykk for støtte til et kjempende ukrainsk folk, men også et forsvar for prinsippene i FN-pakten.

Når vi har kritisert Israels brutale framferd i Palestina, er det fordi Israel har begått alvorlige brudd på folkeretten. Det kan ikke fortsette uten internasjonale reaksjoner. Da sender vi både et signal om at slik oppførsel i praksis tolereres, og enda verre, at prinsippene ikke er mer verdt enn at viktige land ser bort fra dem når det passer.

I nesten alt jeg gjør som utenriksminister ser jeg hvordan denne opplevelsen av doble standarder river i stykker respekten for, og legitimiteten til, folkeretten. Det er liten tvil om at Vestens troverdighet er kraftig svekket av dette.

Det går også ut over støtten til Ukraina.

Skartveit har lenge vært en av de fremste forsvarerne av Israel i norsk presse. Med dette bidrar hun til mangfold i den utenrikspolitiske dekningen. At vi er uenige om Midtøsten er ingen overraskelse for VGs lesere. Men problemet er da heller ikke det.

Problemet er at hun synes å mene at regjeringen ikke bør gjøre det vi mener er riktig, for å ikke forstyrre eller irritere andre land.

Det er faktisk akkurat slik det lyder når prinsipper kastes på båten.

Det er lett å kritisere våre tradisjonelle fiender. Men det er når vi våger å kritisere våre venner at vi faktisk viser at prinsippene er alvorlig ment.

Det går an å ha mer enn én tanke i hodet samtidig, Skartveit.

Helt siden etterkrigstiden har vi i Arbeiderpartiet lagt vekt på at to hovedspor må gjelde samtidig. For det første skal vi aldri gi opp kampen for en bedre organisert verden. For det andre skal vi være gode allierte i NATO, holde kruttet tørt og Forsvaret solid.

Begge deler er viktige nå. På mange måter viktigere enn på lenge.

Vår regelstyrte verdensorden er under sterkt press. Å stå opp for internasjonale regler er i norsk kjerneinteresse. Det er også i norsk kjerneinteresse å sørge for at vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste, NATO, er i god skikk.

Vårt svar er prinsippfasthet, ærlighet og tydelighet. Ikke å krype for stormakter, avstå fra å engasjere oss eller tilpasse norsk politikk til andres forventninger.