Sultkatastrofen i Sudan er menneskeskapt. Ansvaret ligger på partene i konflikten

Det er fullstendig uakseptabelt i en situasjon der folk dør av sult hver dag. Vi må være tydelige på hvor hovedansvaret ligger: Partene i konflikten har ansvaret for å beskytte sivile og for å sørge for at nødhjelpen slipper fram. Det er de forpliktet til etter internasjonal humanitærrett.

Varsku om Sudan

Sudan er en av vår tids aller største humanitære katastrofer. I en kronikk i Dagsavisen roper Caritas og Kirkens Nødhjelp varsku om Sudan, og sier at Norge har et særlig ansvar. Det er bra at vi snakker mer om den humanitære katastrofen i Sudan, også i Norge. Gitt katastrofens ufattelige omfang burde enda flere stille spørsmål om vi gjør nok for Sudan. Konflikten har ført til at flere enn 26 millioner mennesker - nesten fem ganger Norges befolkning - sulter. Av disse står 755 000 mennesker, altså flere enn det bor i Oslo, i akutt fare for å dø av sult. Samtidig har helsesystemet kollapset, og smittsomme sykdommer sprer seg raskt. Det er også dokumentert omfattende seksualisert og etnisk vold. Og når man skulle tro at situasjonen ikke kunne bli mørkere for Sudans sivilbefolkning, er deler av landet nå rammet av storflom. Da er det neppe overraskende at Sudan er det landet i verden der flest mennesker har måttet flykte fra hjemmene sine. De fleste er på flukt inne i Sudan, men over 2,5 millioner mennesker har flyktet over grensa til et naboland.

Hvem har ansvaret?

Katastrofen som utspiller seg i Sudan er menneskeskapt. Det er viktig å være tydelig på at ansvaret ligger hos krigsherrene i konflikten. Partene i konflikten har bevisst hindret mat og medisiner i å nå fram til de som trenger dem. Dette er klare brudd på krigens folkerett. Krigsherrene har ansvar for gjentatte og omfattende brudd på sine forpliktelser, inkludert grufulle overgrep mot sivilbefolkningen, men de sitter også på nøkkelen. Og mens de fortsetter å kjempe, opplever lokalbefolkningen i Sudan utenkelige lidelser. Det kan vi ikke leve med. Derfor må Norge, og resten av det internasjonale samfunnet, engasjere seg.

Hva gjør Norge?

Caritas og Kirkens Nødhjelp ber Norge om å ta en ledende rolle i å håndtere krisen i Sudan. Til det vil vi svare at vi, helt siden konflikten brøt ut, har engasjert oss politisk og diplomatisk for å få partene til å stanse krigshandlingene, beskytte sivilbefolkningen og sikre humanitær tilgang slik at nødhjelpen når fram.

Norge var en av pådriverne for en FN-ledet granskingskommisjon som skal dokumentere eventuelle brudd på krigens regler, menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten begått av partene i krigen.

Norge er en betydelig humanitær giver til Sudan. Den norske støtten går blant annet til mat, helsehjelp, psykososial nødhjelp til overlevende etter voldtekt, samt støtte til flyktninger og internt fordrevne. Norge har også støttet lokal matproduksjon, bakere og lokale suppekjøkken, samt andre tiltak for å styrke matsikkerheten i Sudan.  I tillegg til økonomisk støtte til kriseresponsen har Norge også jobbet for å løfte frem betydningen av lokale humanitære initiativ og koble disse til den internasjonale kriseresponsen.

Det har også vært viktig for Norge å gi sivile stemmer inne i Sudan en plattform og en mulighet til å bli hørt. De sivile er Sudans fremtid. Norge jobber for at disse stemmene skal få bestemme hvordan fremtidens Sudan skal se ut når våpnene en dag stilner. Det handler blant annet om at sivile røster, og da særlig kvinner, må slippe til i fredsforhandlinger. Norge ga viktig støtte til dette under de nylige forhandlingene i Sveits.

Siden krigen startet har vi holdt tett kontakt med humanitære samarbeidspartnere som er til stede i Sudan. Vi har engasjert oss diplomatisk for å bedre situasjonen.
I påvente av en våpenhvile og en fredsavtale må vi legge press på partene så de beskytter sivilbefolkningen fra vold og overgrep, og slipper nødhjelpen fram. Det er avgjørende for at ikke flere skal dø av sult. Det kan ikke vente.